Sværmere

Romanen handler om blant annet Ove Rolandsen, en telegrafist og oppfinner, som er på jakt etter et pengelån, etter å ha funnet opp en ny type fiskelim. Fortellingen trekker inn både hans forlovede, og de andre damene i hans liv, samt en lut fattig prest, den rike fiskelim fabrikkeieren og hans datter, og den sværmende Kaptein Henriksen som er forlovet med datteren til fabrikkeieren, samt flere karakterer. Den rike fabrikkeieren Mack blir en natt robbet for 200 daler og hans livsforsikring, og det blir utlovet 400 daler i dusør for å melde seg. Vi får ikke vite hvem som har stjålet pengene før mot slutten, og den handler derfor mye om å finne ut hvem som er tyven, og hvorfor de ble stjålet.


Ove er en fattig telegrafist og oppfinner, en forlovet og en kvinnebedårer. Han har ikke mye til overs for Gud, og er mer opptatt av å bli rik, enn å tilbringe tid med sin framtidige kone. Han er også halvveis byens vits, med hans mange fortapte oppfinnelser.
Handelsmannen Mack er en halvstreng, rik mann uten kone, og med to voksne barn. Han sliter med økonomien og må derfor finne en måte på å skaffe seg mer penger, og inn kommer Kaptein Henriksen som han lover bort til datteren.
Elise Mack er en rik, svensk, pen ung dame som er forlovet med Kaptein Henriksen, som hun enda ikke har møtt i begynnelsen av romanen. Hun er aldeles ikke lykkelig med denne avgjørelsen siden hun har følelser for den sjarmerende Ove, men hun vil ikke trosse faren.
Presten er en fattig mann med mye autoritet. Når han og fruen kommer til bygda så har alle et inntrykk om at de er rike pga yrket, men det er de ikke. Presten er en litt latterlig mann som har mye imot den blasfemiske Ove Rolandsen som sjarmerer konen hans bak ryggen på han.
Prestefrua er en ulykkelig dame som søker etter det hennes mann trolig aldri helt har gitt henne, nemmelig sjarmering og kjærlige ord. Når hun møter Ove tar det ikke lang tid før hun faller for kvinnebedåreren, som har alt det hennes mann ikke har.
Enok var en fattig medhjelper av presten. Han gikk rundt med et tørkle rundt hodet, og var ofte misslikt av andre, han var også en litt mentalt ustabil. Enok var tyven som stjal fra Mack.
Jomfruen Marie van Loos var Ove sin forlovede. Hun jobbet først som tjenestepike hos Mack, men etter at hun nektet å gi etter for Handelsmannens ønske om sex, så blir hun flyttet til prestegården. Hun er en tålmodig dame som tror litt for godt om Ove, men hun skjønner at Ove ikke er en trofast fremtidig ektemann, og det ender med at hun forlater han, selv om hun elsker han sterkt.
Klokkerdottera Ola jobber som hushjelp hos Mach familien.

Det mest sentrale i romanen er handlinga rundt Ove og innbruddet hos Mach. Romanen forsøker å avdekke mysteriet rundt mysteriet og på denne måten bringer det saman alle karakterene i bøkene.

Alumeskolen 1878

Året 1878 ble det vedtatt at undervisningen i Almueskolen skulle foregå på Børnenes sitt eget talespråk. Dette var fordi man mente at det var pedagogisk riktig, siden det ble ment at det ville være lettere for elevene å høre og å lære fagstoffet om de fikk høre det på sin egen dialekt. I dag praktiseres ikke dette i lik grad.

Jamstillingsvedtaket 1885

Jamstillingsvedtaket ble satt ut i praksis 12. mai 1885. Vedtaket gikk ut på at landsmål, også kalt folkemaal, og riksmål, også kalt skriftspraag, skulle stå som likestilte. Dette betydde at alle elever skulle bli undervist i landsmålet, som i dag er nynorsk for oss som bor i Bærum, i tillegg til å bli undervist i riksmålet sitt. Lærere ble derfor pålagt til å ta kurs i landsmål for å kunne gi en best mulig undervisning i skriftspråket.

Rettskrivingsmøtet 1869

Bakgrunnen for rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869 var å minske den avstanden det var på den tiden mellom skriftspråkene dansk og svensk. De som representerte Norge på dette møtet var blant annet Knud Knudsen og Henrik Ibsen. Bjørnstjerne Bjørnson var også en ivrig skandinavist.

Gradvisthetens vej

Med ”Gradvisthetens vej, ikkje bråhastens vej” så mente Knud Knudsen at fornorskingen skulle være en langsom og gradvis prosess og at det derfor tok mye tid og fokus på å få det til å sette seg hos folket.

Ivar Aasen

Ivar Aasen levde fra 1813 til 1896 og kom fra Ørsta. Han er en av de første man tenker på når man snakker om nynorsken sin historie. Han var en kjent språkforsker og dikter, selv i sin tid. Aasen valgte å tilbringe sitt liv med å arbeide for den skriftlige utgaven av dialekter som han samlet ved å reise rundt om i hele Norge, for å plukke opp ord og fraser som ble brukt mye muntlig, og som han kunne sette ned i skriftlig form. En av de mest kjente dikterne som støttet Ivar Aasen i hans arbeid, var dikteren Aasmund O. Vinje.

Knud Knundsen

Knud Knudsen ble født 16. Januar 1812 på Hold i Tvedestrand, og døde 4. mars 1895 i Kristiania. Han arbeidet som norsklærer og språkforsker i sin tid. Knudsen er kjent som han som ”arkitekten” bak fornorskingen av det danske skrifspråket og blir ofte referert til som ”bokmålets far”. Knud kom med mange forslag til nye ord og en ny grammatikk, som vi faktisk bruker den dag i dag. Ordene han kom med var enten fra den muntlige norskbruken, eller ord som han fant opp selv.

Asbjørnsen og Moe

Det første Asbjørnsen og Moe skrev het ”Det norske folkeeventyret”. Dette skrev de med det vanlige danske skriftspråket. Men da de startet å samle inn muntlige fortellinger og skrev de ned, så endret de skriftspråket sitt etter det norske språket, både i ordvalgene og setningsbyggingen. Dette hadde veldig mye å si for utviklingen av bokmålet.

Morsmålets bestefedre

Morsmålets ”bestefedre” var de som stod sterkt i språkdebatten som herjet på 1800-tallet, nemmelig Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Wergeland var veldig opptatt av å støtte fornorskingen av skriftspråket vårt. Selv om han skrev på dansk, så brukte han flere norske ord i stedet for de danske, da han skrev diktene sine. Han mente at om vi hadde for stor påvirkning av dansk i det norske skriftspråket, så ville Danmarks kultur dominere over den norske. Åsmund O. Vinje var en av de norske dikterne som støttet han i denne kampen om fornorsking av skriftspråket. Welhaven derimot ønsket sterkt å holde på det danske skriftspråkets store påvirkning av det norske skriftspråket. En av de som støttet Welhaven, er en av landets mest kjemte forfattere, Henrik Ibsen.

Romantikkens drivkraft for språkdebatt

Et av hovedtemaene i Romantikken var mennesker som samlet seg om en kultur, hvilket innebar språket. Språkdebatten handlet om det at språket enten kun skulle brukes av borgerskapet, eller også inkludere arbeiderklassen og resten av befolkningen. Dette argumentet om Romantikken var derfor en stor drivkraft for å forene hele det norske folke til et morsmål.

Språk og nasjonsbygging.

På 1800-tallet ble det lagt klar vekt på at språket skulle representere nasjonen. Det å snakke landsmålet var med på å gi Norge en individuell identitet, for å vise selve Norge som noe eget, ikke bare en del av Danmark. Denne sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging gjaldt spesielt for land som var eller hadde vært under styret til en annen nasjon.

Kilder:
Grip Teksten, Norsk VG3, Aschehoug
Bilde: http://www.google.no/imgres?imgurl=http://www.fjordnorge.dk/_images121109/Flagg/gyldneloeve_1814.gif&imgrefurl=http://www.fjordnorge.dk/norsk/hundre_aar_med_eget_flagg.htm&usg=__mtbv0wxGchw5tf_LknUbeQ2Pr-E=&h=423&w=573&sz=5&hl=no&start=0&zoom=1&tbnid=IEhUiSNgnunISM:&tbnh=159&tbnw=215&prev=/images%3Fq%3Ddanmark%2Bnorge%2Bflagg%26um%3D1%26hl%3Dno%26client%3Dfirefox-a%26sa%3DX%26rls%3Dorg.mozilla:nb-NO:official%26biw%3D1680%26bih%3D824%26tbs%3Disch:1&um=1&itbs=1&iact=hc&vpx=374&vpy=88&dur=2568&hovh=193&hovw=261&tx=73&ty=130&ei=Jv6-TNy9CJG7jAe0srizAg&oei=Jv6-TNy9CJG7jAe0srizAg&esq=1&page=1&ndsp=29&ved=1t:429,r:1,s:0

"Meg selv"

Henrik Wergeland, en av Norgeshistoriens mest kjente poeter, skrev et dikt kalt ”Meg selv” etter en kritikk fra Morgenbladet. I kritikken ble det skrevet at humøret hans var dårlig, og for å motbevise dette skrev Wergeland et dikt der han beskrev hvor tilfreds han var med livet, og brukte mye natur for å skildre sine følelser.

Tematikken er et forsvarsbrev, et dikt der han vil motbevise noe en journalist har publisert for hele verden å se. Han trekker fram alt det han er takknemmelig for.

”Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvet fattigdom, rikdom, fiender og venner.”

Her forteller han hvordan noe så lite som lukten av det jeg tolker som våren, får han til å glemme alt det onde og bekymrende i verden, og heller bare lar han leve i det øyeblikket han er i der og da. Han bruker mye metafor, det jeg mener er det viktigste virkemiddelet i diktet.

”Jeg hate? Når en fugl flyver over mitt hode, er mitt har flusk tusen alen borte. Det flyter hen med sneen, det går med de første bølger fra land og langt ut i havet.”

Her beskriver han hvordan hatet og sinnet hans forsvinner umiddelbart av synet av en fugl som flyr over hans hode.

Wergeland sendte diktet inn til Morgenbladet, men redaktøren Alfred Bredo Stabell nektet å trykke det, og sendte heller et svar der det stod; «Morgenbladet vil ikke ha videre med deres hån og uhøfligheter mot redaksjonen å gjøre, enten de nu er i bunden eller ubunden stil,». Senere har Morgenbladet unnskyldt ovenfor den døde dikteren og valgt å trykke diktet i respekt. Det kan du lese Her

Link til bildet finner du Her

Matt. 18.20

Tor Åge Bringsværd ble født 16. november 1939 i Skien. Han er en anerkjent norsk forfatter som er mest kjent for sine siencfictionbøker, men han har også skrevet en rekke andre verk i løpet av livet. En av novellene heter Matt. 18.20.

Matt 18.20 handler om en helt vanlig gudstjeneste for hvite som tok en vending da en mørkhudet mann kom inn i kirken. Den mørkhudede mannen sa ikke et ord, men stod bare og så utover folkemengden i kirken, som om han søkte etter noe. De hvite i kirken legger etter hvert merke til han, og forlanger at han skal forlate kirken, og de sørger for å gjøre det veldig tydelig at han ikke er velkommen der. Men den mørkhudede mannen blir stående, selv etter at kirketjeneren prøver å dytte han ut av døren. Heletiden med det samme søkende, triste blikket. Novellen ender med at han blir brutalt kastet ut av kirken, slått ned utenfor og til sist dømt til døden for gudsbespottelse.

Min egen tolkning av teksten er at den mørkhudede mannen representerer Jesus og hans skrekk over hvordan menneskeheten har utviklet seg, og at det søkende blikket er kanskje etter en person i salen som ikke er like dømmende, men han finner ingen.

Hovedtemaet i novellen er rasisme. Mannen blir hatet bare på grunn av hudfargen hans. Virkemidler som brukes i teksten er blant annet allusjon. Dette er å sitere noe fra en annen tekst, som i denne novellen er bibelen. Historien fortelles gjennom delvis kirketjenerens øyne, men det brukes også direktetale.